Toyota har i løpet av et par korte uker gått fra å være symbolet på kvalitet til i noen presseoppslag det nærmeste man kommer en likkiste på hjul. Hva har skjedd og hva kan det lære oss om hvordan vi håndterer risiko?

For å starte med kvalitetsstempelet, så er det noe Toyota har jobbet med i lang tid. Amazon selger for eksempel hundrevis av boktitler som omhandler Toyota og hvordan bedriftsledere over hele verden kan benytte Toyotas metoder for å sikre kvalitet i alle ledd i organisasjonen. Avstanden derifra til Lørdagens aviser hvor man kunne lese at Vegdirektoratet vurderer kjøreforbud for visse Toyotamodeller er ganske lang. Hva er det egentlig som har skjedd?

Sannsynligvis ingenting. Problemet ligger et helt annet sted. La oss først ta en titt på tallene.

De kalde fakta

Toyota har tilbakekalt 9.1 millioner biler produsert mellom 2004 og 2009, mens de Amerikanske myndighetene har i løpet av de siste 10 årene registrert 21 dødsfall fordelt på 17 ulykker hvor plutselig akselererende Toyotaer kan være ulykkesårsak. Det gir i verste fall en sannsynlighet på 0,0000023 eller 1 til 433 333 om du heller vil, for at en bestemt tilbakekalt Toyota skal føre til et dødsfall om ikke reparasjonene foretas.

Dette kan sammenlignes med at sannsynligheten for å drukne i et badekar er 1 til 685 000, dø i en flyulykke er 1 til 354 319 eller å dø av å sette en matbit feil i halsen er 1 til 370 035. Skjønner du hvor jeg vil hen?

For å sette det i et litt mer nært perspektiv. I 2009 omkom 214 personer i trafikken i Norge, mens det totale folketallet var 4,86 millioner. Det gir en sannsynlighet for å omkomme i trafikken på 0,000044 eller 1 til 22710 for en gjennomsnittlig nordmann. Så om du kjører en av disse Toyotaene, øker du sannsynligheten for å omkomme i trafikken til 0,000046 (0,000044+0,0000023).

Farligere enn den generelle bilparken?
Med tanke på at Toyotaene som skal tilbakekalles er relativt nye i forhold til snittalderen på den norske bilparken, som nå ligger på 10,3 år, er det sannsynlig at de har et høyere sikkerhetsnivå om først ulykken skulle inntreffe. Dette bør tilsi at man faktisk er sikrere i en Toyota i tilbakekallingsgruppen enn i en gjennomsnittlig norsk bil.

Videre kan man lese at Toyotas modeller har falt mellom 4 og 6% i pris siden problemene startet. Til og med nye Toyotaer har falt i pris, og Amerikanerne kan nå skaffe seg en helt fabrikkny Toyota Prius for rett i underkant av 125 000 kroner. Om fallet er like stort her hjemme vet jeg ikke, men om du har vurdert å kjøpe en Toyota, så er definitivt nå tidspunktet for å lete etter et godt kjøp.

Urmenneskets hjerne slår til
Toyotas problem er ikke at kvaliteten har sunket til uakseptable nivåer. Problemet er en kombinasjon av to faktorer: 1) Klønete håndtering av problemene fra Toyotas side, og 2) hvordan mennesket oppfatter risiko.

Vi lar Toyotas håndtering av problemene ligge i denne omgang, og konsentrerer oss om hvordan vi oppfatter risiko. Risiko vil alltid være et kompromiss. Vi kan fint sørge for null skadde eller drepte i trafikken gjennom å forby alt som kjører fortere enn 2 km/t. Problemet er at samfunnet ville ha stoppet helt opp. Derfor tillates det raskere transport og prisen vi betaler er dessverre noen hardt skadde og drepte hvert år.

Vi som individer gjør også lignende avveininger. Veldig enkelt fortalt er det to sentre i hjernen som styrer vår oppfatning av risiko. Amygdala sørger for at vi kan ta kjappe beslutninger vedrørende en plutselig fare, som for eksempel om vi ser en sulten løve. Alternativene er enkle: løp, sloss eller gjem deg, og beslutningen må tas kjapt. Neocortex er en nyere del av hjernen som kun eksisterer hos pattedyr. Denne delen av hjernen kan analysere farer og gjøre avveininger. Problemet er at sistnevnte jobber saktere, og ikke uten videre kan overstyre førstnevnte.

I de enkle stammesamfunnene for 100 000 år siden var de aller fleste farer av typen der en rask reaksjon var en stor fordel. I dag er imidlertid situasjonen en annen, hvor farer gjerne kan utvikle seg over tid. Samfunnets utvikling har gått fortere enn hjernens, og mennesket henholdsvis over- eller undervurderer risiko avhengig av noen bestemte kriterier.

Vi overvurderer risiko som:	Vi undervurderer risiko som:
Er spektakulære eller skjer plutselig	Er lite spektakulære eller skjer over tid
Er sjeldne eller ukjente årsaker	Er hyppige eller kjente årsaker
Diskuteres mye eller gir publisitet	Diskuteres ikke eller gis lite publisitet
Er utenfor ens kontroll	Kan kontrolleres av oss
Menneskeskapt (gjerne med intensjon)	Naturlig
Påvirker en selv	Påvirker andre

Om vi ikke tar hensyn til dette, kan vi fort oppleve at vi fokuserer på helt feil risiko, enten det gjelder i prosjekter, rundt svinnproblematikk, valg av forsikring eller hvilke investeringer vi velger å gjennomføre.

Derfor er det ikke rart Toyota-saken har utviklet seg som den har. Man ser for seg en spektakulær kollisjon med gjerne tilhørende eksplosjoner etter at man kolliderer i nærmere 200 km/t. Dette skjer fordi elektronikken, som nesten har blitt personifisert, har tatt over styringen og tilintetgjør passasjerene som om det var hentet ut fra en Terminator-film. En slik situasjon tilfredstiller omtrent samtlige av kriterene for overvurdering av risiko. Da hjelper det lite at statistikken sier noe helt annet.

Abboner på Øyvinds kommentarer eller ta gjerne kontakt.