Gjeldskrisen i Europa har for å si det forsiktig, vært sentral i mediebildet en stund nå. Og midt i stormen har Hellas stått. Nå er det klart at årets budsjettunderskudd vil ende på minst ti prosent av BNP. Men burde det overraske noen, og hvorfor har vi kommet dit hvor vi idag er?
For å svare på det første spørsmålet først; Euroen er mer en politisk idé enn en økonomisk. Og politikk er fremdeles den viktigste driveren for at en diskusjonen rundt en oppsplittelse av Euro-samarbeidet ikke er mer fremtredende.
Hva er normal rente?
Men la oss gå tilbake noen tiår, og se på hvordan for eksempel statsrentene i en del land var før inngang i Euro-samarbeidet for vel 10 år siden. (Hellas oppfylte ikke kravene til å initiellt delta i Euro-samarbeidet, og adopterte Euroen først i 2002).
Kilde: Reuters EcoWin, Sparebank 1
Som du ser av grafen ovenfor, hadde landene svært forskjellige rentenivå. Hellas nådde 25% tidlig på 90-tallet, og sank nedover når landet måtte øke den økonomiske disiplinen for å tilfredsstille, iallefall på papiret, kravene i Maastricht-avtalen. Vi ser også at land som Portugal, Italia og Spania hadde et rentenivå opp mot 15%. Så fikk Eurolandene et felles lavt rentenivå, og landene i Sør-Europa fikk samtidig overføringer fra sentralt hold til alt fra landbruksstøtte til samferdselsinvesteringer.
Det bør jo ikke forundre noen at troen på en lys økonomisk fremtid i et felles samarbeid med nasjoner som Tyskland, samt et rentenivå man “aldri” tidligere hadde sett, gjorde at man brukte penger som aldri før. Og det gjorde man til gangs. Som svært mange norske husholdninger, fokuserte man mer på rentekostnadene enn gjeldsnivået, og disse var frem til 2008 ganske behagelige.
Denne gangen er det anderledes
Situasjonen hadde endret seg med innføringen av Euroen, og landene var ferdig med sitt rykte som noe frynsete betalere. “Denne gangen er det anderledes” blir gjentatt hver gang noen mener alt kan vokse inn i himmelen, om det så gjelder boligpriser eller staters betalingsevne. Hellas har i perioden siden selvstendigheten i 1829 vært mer i brudd med lånebetingelser enn de har overholdt disse. Totalt 50.6% av perioden mellom 1829 og 2006 var Hellas i brudd. Men nå skulle det virkelig bli anderledes!
For nå kom Euro-samarbeidet seilende og grekerne slapp å gjennomføre de nødvendige reformene for å senke inflasjon og rentenivå. Gjennomsnittslønnen i offentlig sektor ble tre ganger høyere enn gjennomsnittslønnen i privat sektor og gjennomsnittslønnen til en jernbanearbeider passerte €65 000 i året mens sporveisansatte tjente i snitt over €100 000. Det statlige jernbaneselskapet hadde inntekter på rundt €100 millioner mot utgifter på €700 millioner hvorav lønnskostnader alene utgjorde mer enn €400 millioner.
Politikerne kunne kjøpe seg stemmer, offentlig ansatte tjente svært gode penger, mens selvstendig næringsdrivende i liten grad betalte skatt. Stort sett hele folket hadde glede av situasjonen, og “ingen” var interessert i at man skulle spørre for mange kritiske spørsmål rundt utviklingen. Det var først når utlendingene, les utenlandske investorer, begynte å spørre spørsmål rundt hvorvidt tysk og gresk gjeld var jevnbyrdig at problemene kom opp i lyset.
Lønnsutvikling i nord og sør
Ta en titt på nedenforstående grafer. Den viser lønnsutviklingen i landene siden år 2000. Tyskerne har stort sett ikke hatt lønnsøkning i perioden, mens andre land har bevilget seg svært gode økninger. År 2000 er for alle landene satt til 100 på skalaen, mens faktiske lønninger er vidt forskjellige. Uansett, en økning i kostnadsnivået, som økt lønnsutvikling utgjør, kan ikke vedvare uten at produktiviteten øker tilsvarende i forhold til konkurransepartnere.
Kilde: Reuters EcoWin, Sparebank 1
Og der Norge har hatt Nordsjøen har grekerne hatt Goldman Sachs. Disse kloke hodene ble bragt på banen for å lære greske politikere og byråkrater hvordan fremtidige inntektsstrømmer kunne forvandles til penger som kan benyttes her og nå. Bompengeinntekter, nasjonallotteriet, landingsavgifter for flytrafikken og til og med fremtidige subsidier fra EU kunne selges. Dermed kunne man holde liv i illusjonen enda noen år.
Det som har skjedd de siste årene er ikke at vi har fått en unormal situasjon. Det er heller situasjonen hvor landene hadde felles lavt rentenivå som var unormalt. Først nå er vi mer tilbake til det normale. Og det er derfor det er så vanskelig å løse Eurosonens problemer.
Abonner på Øyvinds kommentarer eller ta gjerne kontakt.
